Rafael Alberti
(1902-1999)
Med skoene på skal jeg dø, sivil elegi
Con los zapatos puestos
tengos que morir
(Elega cívica)

Con los zapatos puestos
tengos que morir
(Elega cívica)

1930

Engler i gatene,
Inger Elisabeth Hansen
1980

Det skal skje i det øyeblikket da hester uten øyne risper
leggene mot spisse jern i en barrikade av indignerte saler
over brostein i en likegyldig gate nylig oppslukt av
galskap -
nok en gang driter jeg i alle deres døde i samme sekund som
rustningene raser sammen i kongens slott -
i samme sekund som de viseste menn stirrer seg i skrittet
uten å finne løsningen på blodets desperate bud -
Antonio reiser seg mot sin døende stefars pine -
Det er din skyld at jod får skriket til å stige til
himmels fra tannløse munner -
fra munner åpnet av det plutselige hatet i en revolver
eller en sabel -
jeg regnet bare med to gummer å velsigne deg med -
men i kroppen min er det brutt ut 27 stykker som jeg
skal spy ned i gapet ditt så rallingen går tyngre -
Er det ingen som våger å flå bandasjene av meg og
grafse øynene ut av skallen på meg?
Ingen er så mye til venn -
Ingen skjønner at det er slik en spytter på Gud
der oppe i skyene -
eller at barseltunge kvinner kaller på hans gunst i den
råtne eimen av hav -
mens noen forkledd som lys stenker sæd og hjord i
dynamitt -

I deg gjenkjenner vi Arturo -
Vrede fra lynavlederens nål helt ned til de mest hevngjerrige
neglene på bakbena til en lus som dør mellom tennene i en
kam funnet i skumringen på en søppeldynge -
Vrede skjult i nebbet til kråka som graver opp de
verdenstomme pupillene til et kadaver -
Vrede i hånden som reiser seg mot den ømme pannen til
hun som lot den lære vellysten en gutt kjenner når ammen
omskjærer ham med et glasskår -
Kom og du skal få føle den skjulte gleden som stokken
kjenner når den knekkes mot knokkelen du har brukt som
lokk på dine avdøde idéer -
Vrede selv i de ynkeligste trevlene i et lommetørkle
rottene sliter i stykker -
I dag betyr det alt å vite hvor vi står i dag -

Vi tror at du heter Aurelio og at vi har sett det
befengte blikket ditt utgyde seg over paddesvermer på
hvermanns torg -
Er du kanskje ikke av dem som håper på byer innsauset
i spytt og hat?
Hundre tusen hengende balkonger slynger seg uventet over
opprørte masser -
I går visste ennå ingen om naget som takstein og gesimser
bærer mot blomster -
mot de syfilitiske prestenes ribbede hoder -
mot arbeiderne som ikke vet om dette stedet der pistoler
visner mens de venter på det plutselige trykket av fingre -

Hør de knyttede hendenes demring -
de endevendte sengenes og kvalmens demring -
den sottesyke demringen over en jord gjennomboret av kreft
under en åreforkalket himmel -
Tro ikke at stinkende kolera
svartkopper
gulfeber
gonorré
hemorroider
grønn stær og podagra plager meg i denne morgenstunden da
sola står som en blodig kjempetestikkel -
I meg kan dere gjerne gjenkjenne en mann som skyter uten
å bry seg om posituren hans sårede motstander velger å dø i -
Noen kropper stuper mot høyre og andre mot venstre -
men min vet at midten er linjen som deler lyset og mørket i to -
Er det jeg som for noen øyeblikk siden forbannet moren som
avlet avgrunnen?
Ingen vil begrave denne erkeengelen uten land

Vi gråter over deg, stjerne, som på slaget to om
ettermiddagen må falle uten en tåre for at mengdens hæler
skal få blodet ditt til å flyte i framtidens alléer -

Det finnes store døde som pisser på små døde -
og små sjeler som voldtar store sjeler -
Noen tvinger de øynene opp på for at urinsyren skal svi
blikket deres så de ser fortiden sin som en ekstatisk skypumpe
av sumpmygg -
og på toppen av det hele har dagen gått i stå -
Og i den første bølgen er ånden til ham som forrådte meg
ved hjelp av en dråpe lakk -
og i den andre bølgen er tennene til ham som myrdet meg med
en gitarstreng som unnskyldning -
og i den tredje bølgen er tennene til han som kalte meg
drittsekk for at jeg skulle snu på hodet så et streifskudd
kunne la vinden blåse inn og ut av ørene mine -
og i den fjerde bølgen er lårene som betvang meg da verken
kom og kanylene -
og i den femte bølgen er det hardhudede agget til føttene
som tråkket på meg med den ene hensikt at tungen min skulle
tre seg rundt røttene til slike planter som spirer i den
råtne leveren til en halvbegravd hest
og i den sjette bølgen er den skabbete huden til han som
fikk meg til å spy sjelen utover skulderen -
og i den sjuende bølgen er ingenting -
og i den åttende bølgen er ingenting -
og i den niende bølgen er ingenting -
eller i den tiende -
eller i den ellevte -
eller i den tolvte -

Med disse skoene forlatt i rennesteinens kulde er et sikkert
bevis på at vinden ennå har rom for kroppen etter mennesker
som oppreist og uten varsel siger over på dødens side.

   
index