Tomas Tranströmer
(1931-2015)
Det indre hus tar aldri slutt
Inomhuset är oändligt
För levande och döda
1989

Samlede dikt
Jan-Erik Vold
1996

Det er våren 1827. Beethoven
heiser dødsmasken og seiler.

Europas vindmøller maler.
Villgjessene flyr mot nord.

Her er nord, her er Stockhom
svømmende slott og rønner.

Vedkubbene i den kongelige peis
deiser fra Givakt! til Hvil!

Det hersekr fred vaksine og poteter
men byens brønner peser tungt.

Dotønner båret i stol som pasjaer
ferdes om natten over Norrbro.

Kuppelsteinen får dem alle til å vakle
fine frøkner lassiser fornemme herrer.

Ubønnhørlig stumt er skiltet
med den røkende morianen.

Så mange øyer, så mange roere
med usynlige årer motstrøms!

Skipsleia åpner seg, april mai
og milde honningssiklende juni.

Varmen kommer til øyene langt ute.
Dørene står åpne i alle hus, unntatt ett.

Ormeklokkens visere slikker stillheten.
Svaberget lyser med geologisk tålmod.

Det skjedde slik eller nesten slik.
Det er en dunkel slektshistorie

om Erik, forgjort av trolldom
invalid etter en kule gjennom sjelen.

Han dro til byen, møtte en fiende
seilte siden hjem syk og grå.

Den sommeren blir han liggende.
Redskapen henger på veggene og sturer.

Han ligger våken, hører nattsvermernes
måneskinnskameratenes ulne flakking.

Kreftene tar slutt, han støter forgjeves
mot den jernbeslåtte morgendagen.

Og dypets Gud roper fra dypet:
«Befri meg! Befri deg selv!»

All ytre handling vendes innover.
Han tas fra hverandre, føyes sammen.

Det blåser opp og tornebuskene
hekter seg fast i lyset som svinner.

Fremtiden åpner seg, han ser inn
i det selvristende kaleidoskopet

ser utydelige flakkende ansikter
som hører kommende slekter til.

Av vanvare setter han sitt blikk i meg
akkurat idet jeg vandrer rundt

her i Washington blant mektige hus
der bare annenhver søyle holder.

Hvite bygninger i krematoriestil
der de fattiges drøm blir til aske.

Den myke skråningen tipper over
og forvandles umerkelig til avgrunn.

   
index