Når Kerumbasi og Maviana tusler hjemover
i tussmørket etter en vellykket fest
snakker de om de store tingene:
Om stjernehimmelen
Om regntiden
Om tørken og åkre som ikke spirer
Om kalvene og lammene
som før dem
Når Kerumbasi snubler i en liten stein
og faller uten å kunne ta seg for
smiler Maviana stille
og trist og trøster
som best hun kan
Neste morgen ler de begge sammen
og tenker
på de små tingene
som virker så store
at de store tingene blir så små
så de nesten forsvinner
bare fordi de små tingene
er der